Blodig Krigsmark

Blodig Krigsmark

Så er det av glede han rider av sted
mot solnedgangen i vest;
vender hjematt i glede med budet om fred,
i venten om hjemkomstfest.
Men der hjemme stiger kun stillheten frem,
intet spor av lykke, av kjære, av hjem,
kun lukten av død og pest.

Da bryter skyer i himmelens mørke,
og styrter yil jorden som regn,
men uten makt til å livgi gledens tørke,
blir det kun som et som et dystert regn.
I stille pinsel klager folket sin nød,
forkrøplet, sorgtunge, merket av død,
i et land av gjørme og stein.

Over åsen skriker en skrekkslagen ravn
når han skrider der stillheten rår;
i fortvilelse roper han sin kones navn,
men stillhet er alt han får.
Han spør en krokete gamling i svart,
med ett eneste svar: Hun er død eller dratt;
jeg vet intet, det er mørke år.

Da bryter der noe i hans håpfulle sinn,
og han stiger atter til hest;
det er i et mørke han nå rider inn;
fortapt er de han elsket mest.
Men landet hen kjempet for er fortsatt i krig,
derfor verver han seg påny til strid,
for kjemping er det han kan best.

Men folket er trett av krigens svøp,
av styrets tunge hand,

er trette av sult, av sykdom og nød,
av mangel på brød og vann,
Riket er preget av gjentatte opprør;
de ender i slag og blodige oppgjør,
i et allerede krigstrett land.

Til slikt et oppdrag er det mannen blir sendt,
til en liten by i øst;
som leder for en gruppe leide menn,
som for gull kjemper nådeløst.
Mot en oppstand som setter riket i brann,
ledet av en mystisk kappekledt mann,
med sverd og nattergalrøst.

Sverd finner kjød når murene rives,
og byen ryddes tom.
han rider med drap, der hærene strides,
for å drepe, var det de kom.
Da går lederen mot ham med tunge skritt,
løfter sverdet, men nøler ett øyeblikk,
og faller død for sverdet hans om.

Gjennom skyene begynner da solen å skinne
over en by i strid.
da ser han, den falne er en kvinne,
som han har berøvet liv.
Da først ser han den sorg som er forvoldt,
for den falne er kjent, er elsket, avholdt;
det er hans egen viv.