Så rart å møtes itte flere år.
Et "kossen har du det" og "takk det går".
I farten får eg ikkje sagt deg mer,
men lese fort ditt ansikt og ditt hår-

Der går så mange frammamde omkring.
Men eg ser ingen. Der fins ingenting
i nåken små sekunder, bara du. Det streife
hjerta så ein fuglaving.

Så fort og flyktig. Brått e alt forbi,
og me går kver te vårt. Men kanskje i
det korta møtet myldra tusen ord
så visst va unødvendige å gi.

I mellom mennesker som oss, som sto
så nær kverandre eingong, går ei bro
fra kyst til kyst, usynlig over sjø som binde
dei te ett om dei e to.