Heimferd

Med natten stilner og slaget hen,
og marken blir øde og tom,
sett bort i fra hauger av falne menn,
og ravner som flyr derom.
Den skjærende lyd av de sårades skrik,
den blodige, søtlige stanken av lik
fyller luften, etter alt som forkom.

Han står og ser over døende land,
når månen kommer frem;
husker kone og barn, og nå skjenker han
ingen tanke til annet enn dem.
Det blåser en stille vind mellom trærne,
bærer lyden av seiershorn i det fjerne;
nå kan han til slutt vende hjem.